Karams siste kamp – idrettens hyllest … 

Fredag var jeg publikum under Idrettens festaften for Buskerudidretten. En kveld som hyller våre idrettsutøvere og ildsjeler. Ett flott arrangement og viktig event. Midt under heder og ære vises klippet som forteller om «Karams siste kamp» – virkelig i ordets rette forstand . (Se den hjerteskjærende videoen her)  

Historien handler om den 10 år gamle gutten som som spiller fotball på Skiold og som har vært 8 1/2 år i Norge. Men nå skal han returnere til Jordan. Historien handler  om gutta som skulle si farvel til lagkompisen som de hadde spilt kamper med, vært på treninger med og som hadde vært en naturlig del av hverdagen.  Historien handler om lagkompiser som for alvor skjønner hva som er i ferd med å skje og som setter gråten fast i halsen. Karam skal reise neste dag. For alltid. 

Det er helt greit å vise historien under en fullsatt sal i Drammens teater, men jeg hadde ønsket meg en oppfølger. Hvordan har Karam det i dag? Spiller han fortsatt fotball? Hva med gutta på Skjold? Hvordan har de det i dag ? 10 åringer som måtte oppleve å miste kompisen og lagkameraten uten egentlig å forstå hvorfor? For Karam ville vel ikke flytte fra gutta? Hvordan forklarer man egentlig dette for en 10 åring? 

Jeg skjønner at det er lover og regler. Men ikke engang den mest kriminelle i Norge må vente 8 1/2 år på en dom.. og Karam hadde vel ikke gjort noe annet enn å være kompis og lagkamerat ? 

En sak har alltid mange sider – men denne siden av saken kommer jeg aldri til å forstå. Jeg er egentlig bare heldig som slipper å fortelle min sønn på 10 år at lagkompisen må flytte  ca 5000 km – fordi loven som skal beskytte oss – sier det. 

At Karam sine venner og nettverk nå sørger for at han får skikkelig skolegang og kanskje en tryggere fremtid, er kanskje helt naturlig, men likevel forteller det noe om det norske dugnadshjertet. 

Så nå Vipser jeg også – for det er det minste jeg kan gjøre for en 10 åring som egentlig bare vil spille fotball med gutta 

– vips til 13354 – merk Karam ❤

Les også Unni Hellands innlegg her i –  To barns Historer 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s